Den selvforskyldte profftørken
Dagen før A-landslaget møter Finland på Ullevål, poengterer flere medier at våre nordiske brødre i øst stiller med langt flere utenlandsproffer enn hjemmenasjonen. Før denne konstruerte parallellen trekker oss fullstendig på villspor bør jo de bakenforliggende faktorene belyses: finnene slipper sine spillere til utlandet for langt lavere summer enn hva som er tilfellet i Norge. Samtidig er nivået, appellen og profilen til den finske seriefotballen, Veikaussliiga, så til de grader lavt at det er enklere for proffsøkende profiler å presse gjennom et rimelig kjøp. De samme argumentene kan for så vidt også benyttes for å forklare islandske spilleres overrepresentasjon i utlandske klubbdrakter. Det er rimeligere å ta en sjanse på en finne eller en islending enn spillere fra et av de tre andre nordiske landene. Selv om finnene kan brife med mer sexy klubbnavn bak spillernavnene i kampprogrammet i morgen, betyr ikke det nødvendigvis at materiellet er kvalitativt sterker men at Jari, Pekka og Jukka har hatt enklere rammebetingelser for å komme seg dit de fleste nordiske fotballspillere ønsker seg. Likevel skal vi ikke kaste bort anledningen til å se på hvorfor kun et fåtall av den norske landslagsgjengen må krysse landegrenser etter endt oppdrag i morgen.
Det ikke til å stikke under Ullevål-plastsetet at det er noe som skurrer fullstendig når det gjelder den generelle interessen fra utlandet i norske A-landslagsspillere. Ved århundreskiftet fikk NFF så mange billetthenvendelser fra proffklubber i Europa at hele områder på nasjonalarenaen kunne betraktes som speiderkongress på landslagsdatoer. Ikke vet jeg hvor mange med notatblokk som blir å finne utover pressetribunen i morgen, men noe sier meg at faksmaskinen til NFF ikke har kjørt seg glovarm.
Den magre interessen i A-landslaget skylder nok delvis at det er enklere å skaffe seg oversikt i dag enn hva var tilfellet under Semb-epoken. De proffaktuelle nordmennene; Tettey, Reginiussen, (en frisk) Ciljan - til en viss grad Moa - er kjente navn i speidermiljøer. RBK-guttene, for eksempel, er blitt observert siden tidlige U-dager, de fleste vet hva de står for. En fingersprettende kald Oslo-kveld vil lære deg lite nytt fra eller til. Da velger man heller en annen arena.
Samtidig er det et faktum at interessen for etablerte spillere har dalt. Norske agenter vil sikkert i egen og klientens interesse tilbakevise denne påstanden, men tendensen viser at de store oppkjøperligaene - England, Tyskland, Italia, Spania - i første rekke ser mot ikke-etablerte "produkter" om det dreier seg om skandinaver. Selvsagt kan det åpne seg en handel til Nederland - hvor klubbene gjerne handler skandinaver i midt i tjueårene - eller Frankrike, Tyrkia eller Hellas men slike overganger er gjerne unntaket, ikke regelen.
Denne holdningsendringen skyldes i stor grad en oppfatning om at norske spillere er overpriset. Takket være den så mye omtalte "gullalderen" i norsk fotball har spillere, akkurat som arbeidsgiverne, hatt det flott og godt i selvgratulerende hjemlige omgivelser. Tilførsel av medieinntekter og kortsiktige koffeinshots fra rike onkler, har ført til at klubbfotballen komfortabelt har kunnet frastøte seg henvendelser fra utenlandske spillerkjøpinteressenter. Slik skapte Tippeligaen nærmest sitt eget overgangsmikroklima: kvalitativt gjennomsnittelige spillere ble overbetalte, overgangssummene som ble betalt mellom klubbene korresponderte ikke i noen som helst grad med den reelle (internasjonale) markedsverdien til spilleren. På innsiden av denne boblen var man tilsynelatende totalt uavhengig, og sannsynligvis uinteressert, i spillereglene og mekanismene som forente de store overgangsmarkedene i Europa.
Klubbene kan altså takke seg selv for mangel på visjoner og kapasiteten til å tilpasse seg kjøpeviljen og strategiene til fotballnasjonene som man - frivillig eller ei - må forholde seg til i det lange løp. Mens spillerne, som i et edrulig fotballklima trolig ville fått proffdrømmen realisert, også må ta sin del av skylda: Jeg har alltid forundret meg hvorfor norske A og U21-landslagsspillere absolutt må skrive langtidskontrakter med sine klubber. For alle vet jo at den lojaliteten spilleren viser klubben gjennom å signere en (i prinsippet) langtidskontrakt, ikke vil bli gjengjeldet fra klubbens side om selv et nøytralt sett tilfredsstillende tilbud skulle tikke inn fra utlandet. Derfor må det jo være en fordel for spilleren å beholde essene på hånden - altså holde seg innenfor radiusen av et Bosman-situasjon og forhandlingsfordelen det innebærer - og ikke kaste den vinnende hånda over bordet i bytte mot en brøkdel av hva man hente ute?
Dessuten bør det vekke stor bekymring at majoriteten av Tippeliga-klubbene budsjetterer med spillersalg for å holde ambisjonskoken gående også i 2009. Ikke kun fordi etablerte Tippeliga-profilene ikke lenger er hotte utenfor landegrensene, men også fordi det finnes flere mørke skyer på horisonten. Hvem skal man selge til?
Finanskrisen som herjer hvert eneste land og kontinent vil trolig få store ringvirkninger for fotballen. Klubber som før kunne ta en liten råsjanse i spillermarkedet i ny og ne, blir stadig mer forsiktige. I tysk, italiensk og fransk presse leser man at klubbene i stadig større grad blir satt under lupen for å rettferdiggjøre gamle og nye kjøp. Prosesser som før ble dekket over og bagatellisert som en liten transferbommert, blir i dagens finansklima offer for fulle granskninger. I Europa skal sponsoravtalene for neste sesong snart forhandles, tidspunktet er absolutt ikke ideelt, inntektene vil bli sterkt reduserte og overgangsbudsjettene vil motorsagkvestes. I en periode hvor bedriftsledere har full hyre med å rettferdiggjøre rekordunderskudd og oppsigelser, er det liten generell aksept for at fotballens overgangs- og lønnseksess skal fortsette sin ukontrollerte dans.
I tillegg er viktige importmarked som Russland og Ukraina nede for telling. Klubbene i øst har de siste årene markert seg med kjøp i hundremillionklassen, men signalene fra bak det tidligere jernteppet tyder på at selv Moskva-gigantene må trimme budsjettene med 50-75%. Riktignok har Norge cashet inn relativt lite fra kjøpelysten i øst (sett bort i fra Romania, hvor det også meldes om krisetilstander), men indirekte blir selv Skandinavia skadelidende da investeringsinnskrenkningene i Russland og Ukraina - eller i verden ellers for øvrig - reduserer den globale transferturnoveren dramatisk. Med andre ord: når Bundesliga-klubben ikke lenger får solgt en spiller til Russland for 100 millioner, er dette 100 millioner mindre å bruke på spillere fra andre land. Januarvinduet var stille, overgangssommeren blir sannsynligvis tystere enn tidligere år. I alle fall på nivået der norske klubber kan håpe å omsette sine spillervarer.
Sepp Blatters trusler om å innføre den omstridte 6+5-regelen vil heller ikke hjelpe norske klubber til å dekke over stygge budsjettunderskudd. Om FIFA-Presidenten får siste ord vil alle ligaene i medlemslandene, 2014 er foreslått som innføringsår, måtte stille med seks hjemlige spillere - det vil si de som deklarerer landslagsspillgyldighet til landet der ligaen avvikles - i en hver offisiell kampoppstilling. UEFAs regel om "forbundsnatualiserte" (i mangel på et bedre uttrykk) vil falle bort, noe som vil gjøre Darren Fletcher til utlending i engelsk fotball og det vil ikke lenger hjelpe Lionel Messi at han ble utviklet i ungdomsavdelingen til Barcelona - i La Liga vil argentineren plutselig telle som argentiner.
På plussiden vil talentflukten av norske tenåringer fortrinnsvis til England opphøre, men derimot er det svært lite sannsynlig at verken tyske, engelske, italienske eller spanske klubber vil la sin dyrebare utlendingskvote fylles opp av spillere fra nord... Det er fortsatt en lang vei å gå før Blatters radikale tukling med utlendingskvotene blir vedtatt - EU er fortsatt ekstremt skeptiske - men tendensen i det europeiske overgangsmarkedet tyder på at kjøpspolitikken anno 2009 er preget av at Blatter-ideen holdes i bakhodet.
Spillere vil komme og gå, bli kjøpt og bli solgt. Premier League - som har skapt sitt eget makroklima som Tippeligaen skapte sitt mirkoklima - har nettopp landet en ny Sky-avtale som sikrer medlemmene det samme medieinntektsgrunnlaget som i inneværende periode. Dessuten vil sjeiker, oligarker, kongelige og gud vet hva, fortsette å strø sine rikdommer over verdens mest glamorøse liga, men dette er en unntakstilstand som har lite med fotballverdens øvrige realitet å gjøre.
Norske klubber har selvforskyldt tråklet ut i uføret man kun har sett starten på. Hadde man investert medievindfallet i strukturer (ungdomsutvikling, treningsfasiliteter, scouting/kvalitetssikring av kjøp, organisasjonsoppbygging), og ikke bare jaktet det oppskrytte seriegullet - hadde man unngått inflasjonen og den bedrøvelige helhetssituasjonen man er vitne til i dag. Hadde man altså stimulert den nødvendige utenlandshandelen ved å omsette spillere til europeiske - ikke norske - markedspriser og vært mer imøtekommende i forhold til utenlandske interessenter, ville man opprettholdt den naturlige spillereksporten som er livsviktig for norsk fotballs velvære.
Som denne 1400-ord-bloggen vitner om, er den norske profftørken et komplisert fenomen. Jo, noe handler selvsagt om periodevis tregt talenttilsig, dels også om en oppfatning om at norske spillere - helt generelt (kanskje bortsett fra midtstoppere) - mangler de tekniske kvalitetene som i dag ansees å være nødvendige for å klatre helt til Champions League-høyder. Men hovedandelen av ansvaret for norsk fravær i europeisk klubbfotball, hviler dessverre hos klubbene.
17 kommentarer
Permalink
Del med andre
