Mannen det er umulig å ignorere...
For kun et par uker sider ble José Mourinho ansett som død og begravet i italiensk fotball. Etter drøyt halvannet år hadde italienerne, selv Il Presidente, Massimo Moratti, og Inters eget tifosería, fått nok. Med mulig unnatak av Il Papa, Ratzinger, hadde den provokative portugiseren rett og slett ikke flere å gjøre seg uvenner med i geografien mellom Agrigento og Bolzano. Mourinho var på nippet av å bli erklært uønsket og bannlyst fra det vakre landet. I dag, et par dager etter den taktiske bragden på Stamford Bridge, lovprises Mounrinho av de som støtte han unna tidligere i uka. Avisene er fulle av lovord, fansen er stolte av sin Mister - men kanskje enda viktigere: det rapporteres at Morratti ønsker å forlenge kontrakten som fortsatt har to år igjen til utløpstid. Trolig for å drepe appetitten til gribbene som sirkler over og rundt Giuseppe Meazza.
Love/hate-forholdet mellom Milano-klubben og dens portugisiske trener illustrerer ganske presist hvordan oppfatningen av fotballens topptrenere forandrer seg nesten fra dag til dag. Superhelt i dag, ubrukelig tosk i morgen. Selvsagt blir dette bildet tilspisset av media, men det skjuler ikke det faktum at spennet mellom geni og udugelig er svært trangt. Og at forutsetningene fra å havne i den ene eller den andre båsen sjelden handler om trenerens virkelige kyndighet eller kompetanse.
Selv om Italia (for en stakket stund) har gjenoppdaget sin amore (siste italienske ordet i kursiv, lover!) til mannen som en gang kalte seg selv The Special One, og fikk alle andre til å gjøre det samme, gjenstår det å se om den gråhårede reven gjengjelder romantikken. Så sent som tirsdag kveld åpnet treneren for en retur til England, og det er mye som tyder på at den tidligere Chelsea-treneren ønsker seg tilbake til landet hvor beundringen fra folk og presse overgår impulsiv kjærlighet, her snakker vi om erotikk og elskov.
To måneder før trofeene utdeles i europeisk toppfotball er det altfor tidlig å trekke konklusjoner om hvem som havner hvor. Men allerede nå utkrystalliserer det seg flere scenarioer om hva som gjerne kan skje. Flere av klubbene i Champions League-siktet kan godt gjerne helle mot trenerskifter i sommer, og igjen dreier mye seg om den populære portugiseren. Mourinho holder nøkkelen til mye av det som kan komme til å skje.
Fra Spania sier alle som har rett til å mene noe at Manuel Pellegrini blir erstattet ved sesongslutt. Real Madrid har vist interesse for Mourinho tidligere, dog under andre regimer. Spørsmålet er om Mourinho-stilen, som mange oppfatter som gjerrig og kjip, passer inn i Florentino Perez og Jorge Valandos puritanske ideer om latinsk gla'fotball til stilkarakter 20,0. Men selv romantikerne i Madrid vet at Mourinho leverer og om Real skulle forbli tomhendte denne sesongen, kan det være at estetiske prinsipper må vike vei for effektivitet og gulljakt.
Men om man skal tro at England er den mest sannsynlige adressen for Mourinho, kan flere muligheter åpne seg. Blant insidere nevnes portugiserens navn hyppig i forbindelse med Manchester City. Roberto Mancini, som fortsatt bor på hotell (aldri et godt tegn) og etter sigende skal være mer og mer frustrert over det han oppfatter som en inkompetent City-ledelse, virker dødsdømt om han ikke snapper fjerdeplassen for Manchester-laget. Som alle vet har klubben råd til både å løse ut treneren fra kontrakten med Internazionale, og sette solide summer til disposisjon for å styrke en allerede stor stall.
Men jeg tror Mourinho vil tenke seg godt om før han aksepterer en eventuell City-rolle. Selv om Abu Dhabi-eierskapet vil kunne sette til kjøpsmidler til disposisjon, vet José at det vil ta mer enn et par justeringer for å gjøre City til en tittelutfordrer. Jo, jammen har de blå brukt penger, men man har etter mitt syn en spillertropp som maks innholder 3-4 spillere som kan utmerke seg på Champions League nivå. Og spillerne som kan heve klubben til nivået høyere, altså etablerte verdensstjernespillere, kommer kun motvillig til City. Uansett hvor mange millioner pund du kaster etter dem.
Dessuten finner jeg det vanskelig å tro at José Mourinho vil akseptere en rolle med Brian Marwood ("Football Adimistrator") og Garry Cook ("Executive Chairman") - en liten spørrerunde i fotballbransjen røper at disse to verken er ansett som spesielt kompetente eller respekterte - over seg i systemet. Men når det er sagt: om City virkelig skal erstatte Mancini til sommeren, nytter det ikke å komme med noe annet enn en veletablert stortrener som kan tilfredsstille både supportere, media og eierskap. Per i dag er det vanskelig å komme opp med andre "realistiske" alternativer enn Mourinho.
Men City er ikke eneste Manchester-klubb der Inter-trenerens navn hviskes i korridorene. Fergie kan ikke holde på for evig, og hva om skotten sikrer nytt Premier League-trofé og til overmål topper med en Champions League-triumf? Man kan umulig finne en bedre anledning til å trekke inn årene og overlate roret til en relativt ung manager han både respekterer og liker?
Eller hva med Chelsea, om Abramovich nok en gang ikke trenger å finne frem nøkkelen til bøttekottet i mai? Både Scolari og Grant måtte gå på grunn av at de store pokalene uteble, hvorfor skal Ancelotti få mer tid? Ryker Premier League-tittelen er det lite annet enn kontinuitetsargumentet som taler i sympatiske Carlettos favør. Roman Abramovich er rik men ikke dum, og det har gått nok tid til at den russiske sukkerpappaen har innsett at The Special One aldri burde forlatt Stamford Bridge. Og i konkurranse med de andre gigantene blir en Chelsea-retur vanskelig å motstå for overskriftmagneten.
Mer om Mourinho de neste ukene...
twitter: @tkkarlsen
8 kommentarer
Permalink
Del med andre
