David Beckham er ingen frelser
At David Beckham trakk på seg det gule og grønne skjerfet på vei mot Old Trafford-tunellen i går kveld, kan umulig skyldes noe annet enn det smågufne senvinterdraget som kilte Milan-spilleren i nakken. For å kople den tidligere storspilleren inn i kampen mot Glazer-familiens eierskap i Manchester United, blir omtrent like troverdig som når Exxon eller Shell engasjerer seg i kampen mot global oppvarming og drivhuseffekt.
Mitt nyttårsønske lød slik: kjære nyttårsønskesentral, la fotballsupportere våkne opp og lukte kaffe i 2010, la de forstå at fotballen i all hovedsak dreier seg om penger, ja DERES penger. Amen.
Men det tok ikke mange dagene før Portsmouth-fansen fortsatt hyllet Peter Storrie (heldigvis har melodien forandret tone, men rytmeskiftet satt langt, langt inne, etter mange måneders lovprising og geniforklaring). Majoriteten av de som holder til på The Kop er fortsatt like overbeviste om Liverpool ikke underpresterer til tross for sportslig nedtur med sentrallinje i verdensklasse. Tottenham-fansen tror fortsatt at den sure Harry-svien aldri kommer (vent å se). Og i går troppet Manchester United-publikumet opp med Anti-Glazer plakater i den ene hånda og "Welcome Back Becks!"-flagg i den andre...
Kanskje Beckham var dønn ærlig i intervjuene i ettertid, han visste rett og slett ikke symbolikken bak det særegne skjerfet han ruslet av banen med i går kveld. "Jeg er Manchester United-fan", sverget han likevel. Om så er tilfellet skal han ha gravd seg noen solide spadetak ned for å ha unngått å oppfatte betydningen av Englands heteste fanvare denne vinteren. Og da er du heller ikke mye til fan. Selvsagt så Beckham, slik han alltid har sett de, eller blitt bedt om å se de, nok en gullkantet sjanse til å vinne seg following og popularitetsaksjer. Men heldigvis faller ikke alle for de eldste triksene i boka.
Alt handler om koplinger og sammenhenger. Kan det i det hele tatt være noe tvil om at David Beckham og The Glazers er to sider av samme sak? Allierte i fotballkommersialiseringens navn, hadde de amerikanske Man Utd-eierne sannsynligvis aldri kunnet berike seg på bekostning av engelsk klubbfotball om ikke "Becks" hadde åpnet pengeslusene i Asia og Amerika tidlig på 2000-tallet. Jo, mange har skodd seg bra av Premier Leagues grensesprengende appell det siste tiåret, men det var definitivt Marco Polo-Beckham som åpnet handelsveien til Asia.
Og pukkverket i glasshuset stopper ikke her. Ikke bare er engelskmannen eid av en liga (MLS) og spiller for et lag (LA Galaxy) som stolt kaller seg et "franchise", men han ble hentet inn for å promotere fotballen i USA (Ronaldinho hadde ikke funket, fordi her var det ikke nødvendigvis prestasjonene på banen som sto i høyetet). Beckham hadde heller klart å spinne ut sin lukrative pengetapping fra MLS om den ikke var finansiert av eiere og investorer som er forvekslende like Glazer-familien. De siste to vinterne har han dessuten gjestespilt i AC Milan - to opphold som italienerne ganske åpent innrømmer handler mer om gjensidige vinn-vinn profittmuligheter enn sportslige bidrag. Aldri før har Milan solgt så mange supportereffekter i Japan og Kina, til tross for at den MLS-innleide verken har bidratt til sølvtøy hjemme eller i E-cup.
Uansett hvor Beckham har beveget seg er han blitt styrt av enorme sponsoravtaler, personlige medieavtaler og ikke minst image rights-avtaler uten sidestykke i fotballkontekst. I realiteten er David Beckham primært en bedrift, en multinasjonal pengemelkemaskin, deretter en fotballspiller. Hvordan kan en slik skikkelse i det hele tatt bli nevnt i samme setning som kampen om sunne verdier og nytt eierskap? Hvor lenger unna "sjela" kommer man egentlig?
Til kjernen i denne uhellige konstellasjonen: buzzwords som glipper ut av munnvikene til Peter Kenyon, David Gill og Garry Cook mer enn noen andre: "branding", "global fanbase", "worldwide merchandising" eksisterte knapt før Beckham. Takket være sitt mannsterke crew av dyktige PR folk, spindoktorer og agenter, spleiset Beckham PLC skillet mellom fotballspiller og rockestjerne. I verdensdominansens navn trengte mann fotballprofil som kunne gjøre fotballsporten masseappellerende til både ballignorante i pengesterke Asia og "nye fans" i Storbritannia og Europa (den type som forvinner etter tre tap). Og da kunne man ikke komme med en lojal og traus Oldham-gutt type Paul Scholes (som Beckham for øvrig ikke når til anklene), men Beckham med sin celebrity-image, jålekone, hunky-looks og det nevnte mannsterke støtteapparatet, var som født til rollen som internasjonal fotballpimp.
Og det var jo nettopp oppdagelsen av at britiske fotball klubber, Manchester United og Liverpool i første rekke, genererte massiv profitt fra Asia (og andre "marked") som gjorde at utenlandske investorer - på rekke og rad - huket tak i Premier League-klubber.
Jeg skal reservere meg mot å dra Beckham lenger inn i Manchester United-supporternes kamp mot Glazer familien. For det kan gjerne være at "skjerfstuntet" var en uskyldig og tilfeldig hilsen til gamle kjente. Allikevel er det både naivt, historieløst og absurd at Old Trafford-publikumet på sin side trykker David Beckham til sitt bryst og, enda mer latterlig; spiller han inn som en alliert i kampanjen for nytt eierskap.
For uten Beckhams (frivillige og nøye regisserte) verdensprofilering av Manchester United FC, ville neppe Glazer familien funnet det interessant å ta over den tradisjonsrike fotballklubben. Og uten Kina og Nord-Amerika ville Manchester United-fansen sluppet å se nesten hver bidige hjemmekamp i gunstig Asia eller USA-tid, blitt spart for billettspriser som med rakettfart utsprinter inflasjonsjusteringer og blitt skånet for å se sin kjære klubb bli dreid i retning et sjelløst kommersielt redskap for profitt, profitt og profitt.
Skjerfstuntet i går kveld var ikke noe annet enn billig frieri til et lettkjøpt publikum på desperat frelserjakt. Beckham er definitivt ikke frelseren, heller en Glazer i forkledning.
38 kommentarer
Permalink
Del med andre
