Harmeet Singh: Indias Beckham eller lojal NFF-disippel?
Makter Harmeet Singh å ta med seg fjorårets høstform inn i 2010-sesongen, bør han ikke være langt unna A-landslagsuttak. Men selv om jeg mer enn gjerne ser VIF-gutten i norske seniorfarger, kan en telefon til det indiske fotballforbundet åpne uante muligheter for midtbanetalentet.
Litt om India: Fotballgal nasjon. I landslagskontekst er det selvsagt nasjonalsporten, cricket, som kaprer befolkningens oppmerksomhet. Men fotball er på solid fremmarsj. Byråkrati, korrupsjon og logistiske utfordringer står i veien for utvikling og vekst, men den nasjonale ligaen er utrolig populær - faktisk mer jubelomsust enn cricketligaene, det er faktisk ikke sjelden man ser tilskuertall tett oppunder 100.000-tallet når rivalene i Vest-Bengal braker sammen.
Akkurat som Japan og Kina er blitt oppdaget og verdiutforsket av europeiske toppklubber, spår mange fotballanalytikere at det kun er et tidsspørsmål før hvite menn - fortrinnsvis de tidligere koloniherrrene - seiler inn for fullt på det indiske subkontinentet. Ikke bare er India blant verdens mest fremadstormende økonomier med en voksende, kjøpesterk middelklasse og stødig velstandsvekst, men også tette kulturelle bånd til Europa og Storbritannia (6% av befolkningen er av indisk, pakistansk eller bangladeshisk avstamning) taler for at den latente Premier League-interessen er langt større i India enn hva tilfellet er lenger øst i Asia. La oss heller ikke glemme at India er vesentlig mer vant til engelsk språk enn i Japan og Kina. I tråd med økende velstand, kjøpekraft og levestandard tyder alt på at fokuset på fritidssysler skyte i været. Og det er heller ingen grunn til den lokale fotballen ikke vil nyte godt av de økonomiske oppgangstidene.
Som et forvarsel er allerede den profesjonelle circketligaen, Indian Premier League, i gang med å sette nye standarder for event-management, profesjonalitet og organisasjon, for ikke å nevne spillerlønninger: engelske, sørafrikanske og australske stjerner lokkes med gasjer i millionklassen (dollar, netto) for 3 måneders gjesteopphold.
Derfor er det grunn til å tro at verdens mest populære sport, og spesielt Premier League, vil eksplodere i India over de neste årene. Og med TV-rettigheter, internettvarianter, supporterutstyr og pre-season tours som enorme melkekuer, er India et land som ikke skal undervurderes, men utforskes og respekteres. A-landslaget vil naturligvis nyte godt av den generelle medvinden.
Sentralt til å skape Asia-blest rundt en europeisk klubb er å hente spillere fra landet der man ønsker å knytte til seg nye (pengeinnbringende) venner. Mange vil huske Hidetoshi Nakata som fikk tusenvis av japanere til å pilegrimsreise til den vesle byen Perugia etter hans Serie A-overgang i 1998. Innen kort tid hadde Perugia supporterutsalg i Tokyo og shuttlebus-trafikk fra Roma, Firenze og Milano, spesialfikset for Nakata-gira japanere, til hjemmekamper (og treninger!). Britiske klubber (blant andre) har i mange år kjøpt kinesiske, koreanske og japanske spillere av ymse kvalitet, fortrinnsvis som en del av en "Asia-strategi". For det en ingen tvil om at et nasjonalt innslag fra titternasjonene spriter opp interessen fra innbitt til manisk.
Og det er nettopp av denne årsaken av India kun er blitt halvhjertet utforsket av europeiske klubber. Det har rett og slett ikke eksistert spillere av kvalitet som kan booste en tung India-satsing. Baichung Bhutia er anerkjent som Indias beste spiller i moderne tid. 33-åringen er superstjerne i hjemlandet, vant nylig et slags Big Brother-opplegg og går aldri uforstyrret gjennom Kolkatas gater. I europeisk målestokk er Bhutia kun en kuriositet; for ti år siden - i hans beste alder - tilbrakte han et år i engelske Bury uten å markere seg nevneverdig. Likevel refereres den lite glamorøse angriperen fra Sikkim-provinsen, ved foten av Himalayafjellene, som "guds gave til indisk fotball". Cardiff-spissen, Michael Chopra, en respektert Championship-spiller, er også av indisk opprinnelse (hans far er indier), men Chopra eier verken kunnskap om indisk språk eller kultur, og er således verdiløs i henhold til en "India-strategi" - han er ikke en skikkelse folket kan relatere til. Ellers finnes det flere unge britiske spillere (youth, reserves) med asiatisk blod, men det er lite trolig at disse vil nå Premier League-standard i umiddelbar fremtid.
Enter Harmeet Singh. Riktignok er Vålerenga-gutten født i Norge, men til gjengjeld er han en praktiserende sikh, har viten om sitt morsmål og kjenner kulturen fra Punjab og det nordlige India. Og ikke mindre avgjørende: Harmeet Singh er - i følge min research og oversikt - den beste spilleren, muligens noensinne, men i alle fall i aktivitet, av fullblodig indisk opprinnelse. Det vil altså si, og la oss ikke undervurdere: Harmeet Singh er den fremste fotballspilleren med herkomst fra en nasjon som teller mer enn 1 milliard mennesker, altså omkring en femtedel av verdens befolkning.
Jo, kan gjerne være at Singh på sikt kan etablere seg som en glimrende A-landslagsspiller for Norge, men hans innvirkning i en indisk kontekst vil bre seg langt utover en lederskikkelse på og utenfor gresset. Med den besettende fotballgalskapen som er i ferd med å vekkes i India, vil en ung, oppegående, skolert og kvalitativt sterk fotballspiller fra en europeisk liga utløse et skred av positive synergier, både sportslige og kommersielt. Premier League-klubber vil umiddelbart banke på VIF-døra, endelig har man funnet profilen som rettferdiggjør en India-strategi uten å forsake sportslige prinsipper (man vil ikke oppnå den samme effekten om Singh skulle velge A-landslagsspill for Norge, da vil han bli møtt med samme skepsis som de asiatiske cricketspillerne som velger England fremfor sine foreldres hjemland).
Vålerenga kan også nyte godt av om Singh skulle vrake Norge for India. Så vidt meg bekjent er ingen grunn til at Internett-rettighetene til VIF-kampene kan selges til utlandet, og når man ser hva slags hysteri middelmådige Bhutia og sportslig sett svake seriekamper vekker i befolkningen, er det slett ikke umulig at flere hundretusen indiere ville betalt noen dollar for å se landslagets store stjerne spille seriefotball i Norge (eller, enda bedre: Premier League). Akkurat etter samme mønster som publikumet i det Fjerne Østen bredbåndsfølger sine egne i Europa, er nivået gjerne sekundært i den multimediale dyrkingen av Asias store sønner (Sheffield United for eksemple er blant de mest populære klubbene i Kina, på grunn av klubbens klare tilstedeværelse i landet).
Harmeet Singh kommer selvsagt til å behandle et eventuelt A-landslagsoppkall etter sitt eget ønske. Den Oslo-fødte er like velkommen til å representere sitt fødeland som Ola, Per og Pål, men min indre analytiker sier at gutten lar en enorm sjanse løpe fra seg om han velger bort India. Den asiatiske nasjonen skriker ut etter et sitt "Ballywood" (du hørte uttrykket først her), og veien til ikonstatus (og en lukrativ karriere i en stor europeisk liga!) - med heltedyrking, sponsoroppdrag, profilering, eksponering og alt annet snadder som hører med - er paradoksalt nok kortere med landslagsspill for en utviklende gigantnasjon som ranker 132 på FIFA-barometeret enn for smådaue Norge. Litt tabloid: her står valget mellom å bli Indias Beckham eller en evig NFF-disippel.
Og helt realistisk, store mesterskap vil han neppe vinne uansett hvilken nasjon han velger å representere.
Småsprøtt, kanskje, for landslagsspill for Bob Houghtons India kan være en prøvelse i tålmodighet for en norskfødt. Organisasjon, logistikk og anlegg er neppe av samme standard som forventes ved nordligere breddegrader, men pionerrollen byr alltid på utfordringer.
Twitter: @tkkarlsen
17 kommentarer
Permalink
Del med andre
