En liten Riise-hyllest er på sin plass...
Mobbet og lovpriset, utstøtt og elsket, hatet og forgudet. John Arne Riise provoserer og engasjerer. I går kveld var dette norske navnet på alle calciogale italieneres lepper. Jeg synes det er på sin plass å vie en liten hylleblogg til Romas mest populære nordmann.
Kvalitetsavisen La Gazzetta dello Sport belønner Riise med karakteren 7.5 (på hva som forresten er verdens mest beskrivende og presise poengbørs: 5 er svak kamp, 7 er utmerket, alt under og over er graderinger av dårlig og enestående). Riktignok stakk Romas chilenske midtbanespiller, David Pizzaro, av gårde med banens beste-prisen, men Riise - som skallet inn det avgjørende 2-1 målet på overtid og forårsaket Juventus-keeper Buffon sin utvisning like i forkant - pryder til gjengjeld forsiden av dagens utgave av den rosa avisa.
Nylig snakket jeg med en av Riises tidligere trenere. Da nordmannen ble brakt på bordet i løpet av meningsutvekslingen, sa den meritterte fotballmannen noe sånt som "først var jeg svært skeptisk til gutten. For meg fremsto han som en spiller med mye kvantitet og lite kvalitet. Men du store verden for en treningsmoral og mental styrke han hadde. Og etter hvert forsto jeg også at han hadde kvalitet."
Fra andre kilder vet jeg at Roma var på utkikk etter en ny venstreback i fjor høst. Sentrale personer i det sportslige apparatet var ikke overbeviste om at Riise kunne bli den taktisk skolerte, kalkulerende forsvareren som passer bedre i Italia enn i England. Allerede etter noen uker mente flere at den nødvendige omstillingen til den tenkende manns fotball aldri ville skje. Men litt etter litt, uke etter uke, spilte nordmannen seg opp rent prestasjonsmessig og begynte å tilvenne seg den italienske stilarten. Og synkront med Romas fantastiske formutvikling under Claudio Ranieris ledelse, har Riise etablert seg som en av lagets stødigste aktører. Med nordmannen på banen har ikke Roma tapt på 14 kamper. I dag spiser rødluggen gratis på Trasteveres beste trattoriaer.
Og ikke bare trenere har avskrevet Ålesunds store sønn for så å måtte bite seg i leppa. Rekk opp hånda du som ikke mente Riise var på hell under den siste sesongen i Liverpool og kast første stein du som hele tiden insisterte at landslagsbackens form under lengre perioder med flagg på bryst overhodet ikke vekket din minste bekymring. Men som ofte ellers med mennesker med psyken i behold: motgang gir styrke, diss og hån dyrker bare frem et enda mer fandenivoldsk suksessdriv. Det er de svake som graver seg ned.
Jeg synes det står spesielt stor respekt av Riises siste fotballrenessanse. Ikke bare spiller gutten strålende i verdens mest krevende taktiske liga, men det er langt vanskeligere å vinne aksept og respekt fra kjennere, fans, media og omverden i Italia enn noe annet sted. I England kan du leve på et mål i flere måneder, med en fulltreffer er du risset inn i den kollektive fotballhukommelsen i lang, lang tid. Alt det andre du gjør på banen som ikke når opp til overskiftene, betyr veldig lite. I støvlelandet, derimot, blir hver enkel taktisk manøver, posisjonering, løpstiming, oppfattelsesevne, treningsuke, psykisk tilstand - ja, alt ned til minste detalj - analysert av (i all hovedsak) en skarp og våken omverden.
Personlig har jeg alltid hatt et helt nøytralt forhold til John Arne Riise, som jeg har til de fleste andre fotballspillere. Jo visst har han, som alle oss andre, til tider gjort ting han har angret på. Akkurat som han til tider har ført en livsstil som glatt provoserer innbyggerne i jantelovens opprinnelsesnasjon. Det faktum at han for mange spilte 7 sesonger i feil rød drakt, har en mor som ikke nødvendigvis elsker det tilbaketrukne liv eller vært i overkant ivrig med sms-tommelen er selvsagt årsaker til at Riise har en splittende og ikke samlende effekt på det norske fotballpublikumet.
Men jeg synes vi skal være store nok til å gratulere Roma-backen for hans heroiske kamp på vei ut av glemselen. For løypa har vært kronglete, og det er noe småromantisk og antiheltsk over denne oppturen. Jo, for enkelte har Riise vært cocky, ufordragelig og provoserende, og falt i mange av fallgruvene som de fleste av oss ville ha dumpet nedi om vi hadde opplevd samme suksess. Men han har betalt en høy pris.
Men i stedet for å ende i Tyrkia eller Hellas, trene småslapt og nyte den fete lønningssekken når den ankommer 10 dager senere hver måned, har han krummet nakken, holdt kjeft, jobbet hardt og vunnet respekt i en superkrevende fotballiga.
Kanskje det er vår tur å vise samme ydmykhet, si takk og være litt stolte av at en nordmann igjen - når skjedde dette sist? - kapret fotballverdens oppmerksomhet i beste sendetid.
24 kommentarer
Permalink
Del med andre
