Så var det kjøpestopp
Med overgangsvinduet trygt tilbake i vranglås er det tid for en lett oppsummering av et utvalg av de viktigste begivenhetene fra den to måneder lange handleperioden. Bidra gjerne med dine egne nominasjoner i kommentarfeltet. Her er mine picks, på godt og vondt.
Forsterkningen: Mario Balotelli (Internazionale til Manchester City)
- Trolig sommerens mest omdiskuterte overgang. Temperamentsfull urokråke, tikkende bombe kontra et av verdens største fotballtalenter - eller begge deler? Jeg befinner meg godt plantet i pro Mario-leiren. Sannelig kostet han voldsomt mye penger, men så lenge summer har vist seg halvirrelevante for City lander man endelig (etter Ade, Santa Cruz og Jo) en angriper som kan utgjøre en stor forskjell. Med sine ekstreme individuelle ferdigheter vil italieneren trolig hjelpe landsmannen på benken ut av mang en krise. Balotelli-overgangen er i praksis utdebattert - nå er det bare å vente et år eller to på den endelige dommen.
Risikoprosjektet: Bebé (Vitoria Guimaraes til Manchester United)
- Sir Alex har i hele sommer klaget over mangel på "value" i overgangsmarkedet. Da er det vanskelig å forstå at skotten selv henter en portugiser han selv aldri har sett, som er uprøvd på toppnivå i hjemlandet, med mildt sagt oppsiktvekkende CV og historikk og til overmål var gratis noen uker før David Gill stolt skrev ut sjekken. Og dette for angivelige £7 millioner, en sum som skaper hoderistning selv i Portgual. Skulle Bebé slå til skal jeg bukke ydmykt, men jeg synes Manchester United-manageren setter unødvendig mye av sin ære på spill ved å sanksjonere en slik bemerkelsesverdig overgang.
Den forutsigbare (*gjesp*): James Milner (Aston Villa til Manchester City)
- En handel som nesten lot seg trekke ut til like kjedsommelige lengder som sagen om Fabregas og Barcelona. Citys Milner-jakt startet allerede i god tid før verden sparket ball i Sør-Afrika, og i hele sommer har klubbene lekt katt og mus, skal skal-ikke - som om det i det hele tatt hersket noen tvil om at Manchester City til slutt skulle gjøre noe annet enn å bombardere Aston Villa med akkurat de pundsedlene de ønsket seg.
Overraskelsen: Rafael van der Vaart (Real Madrid til Spurs)
- Selv om jeg ikke umiddelbart klarer å plassere hollenderen naturlig inn i det taktiske puslespillet til Harry Redknapp, forstår jeg hvorfor man slo til når prisen ble halvert i de siste timene av overgangsvinduet. Muligens er van der Vaart en fotballspiller hvis karrierehøydepunkt tilhører fortiden, men Spurs får en tilvekst med solid erfaring fra Champions League og som tar med seg storklubbkultur både til kamp og trening. Akkurat som Joe Coles overgang til Liverpool, genererte også dette kjøpet nesten overveldende - noen vil si overdrevet - stor entusiasme blant klubbens supportere. Populært ut av det blå.
Impulsshopperen: Birmingham City
- På deadline day dumpet det like godt tre nye inn portene på St. Andrews. Først inn var tsjekkeren Martin Jiranek fra Spartak Moskva som endelig fikk napp etter å ha blitt forsøkt påtvunget klubber Europa over i hele sommer. Deretter ankom den chilenske flankespilleren Jean Beausejour (fra meksikanske América) - mange husker han sikkert fra VM - og mer kjente, Aleksandr Hleb, på lån fra Barcelona. Isolert sett ikke forferdelige overganger, men jeg skulle likevel gjerne vite hvor mange ganger Birmingham har sett disse spillerne i levende aksjon - spesielt de to førstenevnte - de siste 12 månedene. I følge enkelte kilder sies det at det er klubbeier, Carson Yeung, som tar seg av brorparten av kjøp og salg (inkludert utplukking) i den blåe delen av Birmingham. Derfor kan man bare ønske Alex McLeish lykke til i å forsøke å få klubbsjefens signeringer til å se bra ut. Ikke nødvendigvis en takknemlig eller konsekvensløs oppgave.
twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)
For tidlig for alibi
Liverpool imponerte ingen i går på arenaen med det slitsomme navnet, men selvsagt er det altfor tidlig til å tilby konkluderende vurderinger om verken Roy Hodgsons taktiske smarthet, treningsmetoder eller lederevner - eller om dårlig stemning er i ferd med å rotfeste seg blant de røde. For gode resultater vender på alt i fotballen - om Liverpool reiser triumferende hjem fra den vriene bortekampen ved svartehavskysten deretter feier WBA av banen i økta etter, vil optimismen igjen råde på Merseyside.
Man kan selvsagt ikke nevnte Anfield-klubben uten å trekke inn ordene "amerikanerne", "styrerom" eller "agendaer", men hvor mye vekt skal man egentlig legge på utforsportslige forhold til å forklare et lags manglende prestasjoner så lenge lønninger betales og organisasjon rundt trening og kamp forblir ryddig og proft?
Jeg mistenker at eierskapet vil bli en gjengangsmelodi denne sesongen hver gang formen til Liverpool dipper under skjemaet til fjerde eller femteplass. Allerede i går kveld hørte jeg tallrike Liverpool-tilhengere klage "vi kan ikke forvente noen ting denne sesongen så lenge amerikanerne klorer seg fast i aksjene". Men faktum er at Liverpool har en god (men kanskje ikke så bred) stall, og ble av mange eksperter før sesongen tippet blant de første fire (i den grad man skal legge vekt på disse meningene) - hvorfor innta deppestemningen etter to serieomganger og to vanskelige fotballkamper?
Klart; Gillett og Hicks selvsagt kunne selvsagt backet Hodgson tyngre i overgangsmarkedet slik de i en periode støttet Rafa Benitez med relativt raus pengebruk. Men nå har jo amerikanerne bestemt seg for å selge seg ut av klubben (når et bud som de mener er tilfredsstillende legges frem) - ergo ingen flere store spillerinvesteringer. Men hvor langt skal man akseptere at styreromsturbulens eller uthalende salg av klubbaksjer kan forklare svake prestasjoner på banen? Problemstillingen kan gjerne analyseres fra en generell synsvinkel, men Liverpool synes et greit case study.
Veldig få profesjonelle fotballklubber kan beskrives som harmoniske modellbedrifter - årsakene får vi spare til en annen blogg, men kombinasjonen "fotballfolk" i styrerom og "forretningsfolk" med fotballmeninger (pluss flere teskjeer med "ego") utgjør gjerne de skumle ingrediensene i denne eksplosive trolledeigen. Og hvis man inntar fugleperspektivet vil man se at kaoset og uroen nærmest kan betraktes som normen - ikke unntaket - i den globale fotballverdenen. Eierforhold i klubbene skifter også på jevn basis uten at poengsanking nødvendigvis blir lidende.
Burde ikke en profesjonell fotballspiller på høyt nivå - hvis bein i nesa har støtt fra trøkker hele veien gjennom hans vei til toppen - være profesjonell nok, som yrkestittelen innbærer, at man skjermer de dressbekleddes anliggende ute og fokuserer på det som skjer på gress?
Så lenge spilleren mottar lønn presist på dag og konto, er privilegert til å trene på fantastiske anlegg, være stjerne foran lojale supportere uke inn, uke ut - blir tatt vare på som en bleiebærende baby av en velfungerende organisasjon og støtteapparat, burde man ikke forvente full innsats og jevn leveranse? Rent teoretisk, så lenge klubben opprettholder sine forpliktelser til spilleren (et ryddig styrerom er sådan ingen kontraktsfestet forpliktelse), burde ikke den ansatte atleten holde sine?
Realiteten er neppe så sort og hvit som jeg fremstiller den i disse retoriske spørsmålene, og salgsprosessen av Liverpool tiltrekker seg altfor mye støy til at den kan passere usynlig i kulissene. Likevel er det lov å leke med tanken om at "forretningsforhold" - som i prinsippet ikke bør påvirke det som skjer etter at fløyta piper - for lov å hente for mye betydning og alibiverdi.
twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)
Moa uten forklaringsproblem
Norge har fått en ny Bundesliga-proff, Mohammed "Moa" Abdellaoue har meldt overgang fra Vålerenga til Hannover 96. I stedet for glede og begeistring bli overgangen møtt med skepsis og ramaskrik.
Hannover 96 kjenner jeg godt, som kjent jeg jobbet selv i klubben i 30 måneder fra 2004 til slutten av 2006. Forholdene i den nordtyske foreningen kan for tiden neppe karakteriseres som harmoniske - noe jeg har poengtert ovenfor flere medier. Men jeg lar meg overraske over "stormen" Moas karrierevalg har forårsaket i Norge. For heller ikke i hjemlandet blir man overdøvet av samstemt symfoni fra proffklubbene?
Først: hvorfor ventet han ikke på en større interessent? Vel, bare spør Erik Huseklepp om hvorvidt utenlandske storklubber står i kø for å sikre seg norske fotballspillere midt i 20-årene, uansett hva målprotokollen fra Tippeligaen (eller landslaget) viser. Brann-angriperen vil kunne gi deg svaret at nåløyet for å fenge oppmerksomheten til store internasjonale klubber er trangt. Det er ingen automatikk i at giganter fra Premier League, Serie A eller La Liga absolutt skulle komme til å kjøpe Moa i løpet av de siste to ukene av overgangsvinduet. Tross alt ligger en overgang gjerne i putringsmodus i en god stund før den når det siste konkrete kokepunktet - hadde agentene til Moa følt at store ting var i ferd med å skje rundt VIF-spissen mot deadline, ville de selvsagt avventet tilbudet fra Hannover 96. Dette vet de bedre enn alle oss andre, de har tross alt arbeidet med å plassere Moa utenfor Norges grenser i månedsvis.
Så: hvorfor ventet ikke Moa til januar? Fordi Vålerenga ikke vil ha spilt fotball på to måneder, altså han er allerede vekk fra scouting-radaren når januarshoppingen settes i gang. Dessuten er Skandinavia-baserte spillere - som er midt i tunge oppkjøringsperioder - ikke ansett som ideelle for den litt lettsindige, sjansekjøpprofilen som desperate klubber søker i januarmarkedet. Her handler det om å sikre seg forsterkninger som kan gjøre en forskjell fra dag én. Selv om Hannover gjorde sitt første Moa-fremstøt i vintervinduet, er dette en manøver som tilhører unntaket, ikke reglen.
Kaoset i Hannover - nei, selvsagt er ikke dette optimalt. Men i dette tungrodde overgangsmarkedet som ikke gir garantier, handler det om å gripe sjansen. Moa har selvtillit nok til å overbevise seg selv om at verken trenerskifter eller intern uro skal sette en stopper for hans Tysklands-karriere. Om han vil lykkes vil tiden vise, men jeg tror ikke det vil stå på forstyrrende omstendigheter om Oslo-gutten ikke får det til å stemme på AWD-Arena.
Enda mer usikker blir jeg på gangsynet til deler av det norske fotballpublikumet når jeg leser rapporter i hjemlig media som nesten bakgårdsklubb-stempler Moas nye klubb. Jo visst, Vålerenga er en herlig, kul klubb med fantastiske supportere som Moa sikkert forlater med tungt hjerte. Men vedkommende som har et problem med å forstå klubbvalget oppfordres til å reise en helg til Hannover. Der vil man oppleve et fantastisk stadion, randfylt til hovedsakelig samtlige hjemmekamper med et lidenskapelig publikum som selv Klanen ville kjempet hardt for å synge ut. Og da har jeg heller ikke nevnt den detaljen om at Moa vil kunne legge seg opp nok penger fra den nysignerte kontrakten til at han kan ta seg av seg selv og de han bryr seg om i nær og halvfjern fremtid. For ikke å nevne den opplagte sportlige utfordringen som ligger i å bryne seg mot motstandere av mye høyere standard i en ramme som er langt mer attraktiv enn den trause Tippeliga-realiteten. Med respekt å melde: man må lete lenger nord (eller øst) på Europa-kartet enn Hannover for å finne den virkelige bakgården.
Jeg ser ingen grunn til at Moa må rettferdiggjøre noen ting som helst ved å forlate norsk fotball til fordel for 1. Bundesliga. Tross alt, Tippeligaen topper ikke akkurat den darwinistiske næringskjeden i europeisk klubbfotball.
Lykke til i Tyskland, Moa!
twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)



