David Beckham er ingen frelser
At David Beckham trakk på seg det gule og grønne skjerfet på vei mot Old Trafford-tunellen i går kveld, kan umulig skyldes noe annet enn det smågufne senvinterdraget som kilte Milan-spilleren i nakken. For å kople den tidligere storspilleren inn i kampen mot Glazer-familiens eierskap i Manchester United, blir omtrent like troverdig som når Exxon eller Shell engasjerer seg i kampen mot global oppvarming og drivhuseffekt.
Mitt nyttårsønske lød slik: kjære nyttårsønskesentral, la fotballsupportere våkne opp og lukte kaffe i 2010, la de forstå at fotballen i all hovedsak dreier seg om penger, ja DERES penger. Amen.
Men det tok ikke mange dagene før Portsmouth-fansen fortsatt hyllet Peter Storrie (heldigvis har melodien forandret tone, men rytmeskiftet satt langt, langt inne, etter mange måneders lovprising og geniforklaring). Majoriteten av de som holder til på The Kop er fortsatt like overbeviste om Liverpool ikke underpresterer til tross for sportslig nedtur med sentrallinje i verdensklasse. Tottenham-fansen tror fortsatt at den sure Harry-svien aldri kommer (vent å se). Og i går troppet Manchester United-publikumet opp med Anti-Glazer plakater i den ene hånda og "Welcome Back Becks!"-flagg i den andre...
Kanskje Beckham var dønn ærlig i intervjuene i ettertid, han visste rett og slett ikke symbolikken bak det særegne skjerfet han ruslet av banen med i går kveld. "Jeg er Manchester United-fan", sverget han likevel. Om så er tilfellet skal han ha gravd seg noen solide spadetak ned for å ha unngått å oppfatte betydningen av Englands heteste fanvare denne vinteren. Og da er du heller ikke mye til fan. Selvsagt så Beckham, slik han alltid har sett de, eller blitt bedt om å se de, nok en gullkantet sjanse til å vinne seg following og popularitetsaksjer. Men heldigvis faller ikke alle for de eldste triksene i boka.
Alt handler om koplinger og sammenhenger. Kan det i det hele tatt være noe tvil om at David Beckham og The Glazers er to sider av samme sak? Allierte i fotballkommersialiseringens navn, hadde de amerikanske Man Utd-eierne sannsynligvis aldri kunnet berike seg på bekostning av engelsk klubbfotball om ikke "Becks" hadde åpnet pengeslusene i Asia og Amerika tidlig på 2000-tallet. Jo, mange har skodd seg bra av Premier Leagues grensesprengende appell det siste tiåret, men det var definitivt Marco Polo-Beckham som åpnet handelsveien til Asia.
Og pukkverket i glasshuset stopper ikke her. Ikke bare er engelskmannen eid av en liga (MLS) og spiller for et lag (LA Galaxy) som stolt kaller seg et "franchise", men han ble hentet inn for å promotere fotballen i USA (Ronaldinho hadde ikke funket, fordi her var det ikke nødvendigvis prestasjonene på banen som sto i høyetet). Beckham hadde heller klart å spinne ut sin lukrative pengetapping fra MLS om den ikke var finansiert av eiere og investorer som er forvekslende like Glazer-familien. De siste to vinterne har han dessuten gjestespilt i AC Milan - to opphold som italienerne ganske åpent innrømmer handler mer om gjensidige vinn-vinn profittmuligheter enn sportslige bidrag. Aldri før har Milan solgt så mange supportereffekter i Japan og Kina, til tross for at den MLS-innleide verken har bidratt til sølvtøy hjemme eller i E-cup.
Uansett hvor Beckham har beveget seg er han blitt styrt av enorme sponsoravtaler, personlige medieavtaler og ikke minst image rights-avtaler uten sidestykke i fotballkontekst. I realiteten er David Beckham primært en bedrift, en multinasjonal pengemelkemaskin, deretter en fotballspiller. Hvordan kan en slik skikkelse i det hele tatt bli nevnt i samme setning som kampen om sunne verdier og nytt eierskap? Hvor lenger unna "sjela" kommer man egentlig?
Til kjernen i denne uhellige konstellasjonen: buzzwords som glipper ut av munnvikene til Peter Kenyon, David Gill og Garry Cook mer enn noen andre: "branding", "global fanbase", "worldwide merchandising" eksisterte knapt før Beckham. Takket være sitt mannsterke crew av dyktige PR folk, spindoktorer og agenter, spleiset Beckham PLC skillet mellom fotballspiller og rockestjerne. I verdensdominansens navn trengte mann fotballprofil som kunne gjøre fotballsporten masseappellerende til både ballignorante i pengesterke Asia og "nye fans" i Storbritannia og Europa (den type som forvinner etter tre tap). Og da kunne man ikke komme med en lojal og traus Oldham-gutt type Paul Scholes (som Beckham for øvrig ikke når til anklene), men Beckham med sin celebrity-image, jålekone, hunky-looks og det nevnte mannsterke støtteapparatet, var som født til rollen som internasjonal fotballpimp.
Og det var jo nettopp oppdagelsen av at britiske fotball klubber, Manchester United og Liverpool i første rekke, genererte massiv profitt fra Asia (og andre "marked") som gjorde at utenlandske investorer - på rekke og rad - huket tak i Premier League-klubber.
Jeg skal reservere meg mot å dra Beckham lenger inn i Manchester United-supporternes kamp mot Glazer familien. For det kan gjerne være at "skjerfstuntet" var en uskyldig og tilfeldig hilsen til gamle kjente. Allikevel er det både naivt, historieløst og absurd at Old Trafford-publikumet på sin side trykker David Beckham til sitt bryst og, enda mer latterlig; spiller han inn som en alliert i kampanjen for nytt eierskap.
For uten Beckhams (frivillige og nøye regisserte) verdensprofilering av Manchester United FC, ville neppe Glazer familien funnet det interessant å ta over den tradisjonsrike fotballklubben. Og uten Kina og Nord-Amerika ville Manchester United-fansen sluppet å se nesten hver bidige hjemmekamp i gunstig Asia eller USA-tid, blitt spart for billettspriser som med rakettfart utsprinter inflasjonsjusteringer og blitt skånet for å se sin kjære klubb bli dreid i retning et sjelløst kommersielt redskap for profitt, profitt og profitt.
Skjerfstuntet i går kveld var ikke noe annet enn billig frieri til et lettkjøpt publikum på desperat frelserjakt. Beckham er definitivt ikke frelseren, heller en Glazer i forkledning.
Harmeet Singh: Indias Beckham eller lojal NFF-disippel?
Makter Harmeet Singh å ta med seg fjorårets høstform inn i 2010-sesongen, bør han ikke være langt unna A-landslagsuttak. Men selv om jeg mer enn gjerne ser VIF-gutten i norske seniorfarger, kan en telefon til det indiske fotballforbundet åpne uante muligheter for midtbanetalentet.
Litt om India: Fotballgal nasjon. I landslagskontekst er det selvsagt nasjonalsporten, cricket, som kaprer befolkningens oppmerksomhet. Men fotball er på solid fremmarsj. Byråkrati, korrupsjon og logistiske utfordringer står i veien for utvikling og vekst, men den nasjonale ligaen er utrolig populær - faktisk mer jubelomsust enn cricketligaene, det er faktisk ikke sjelden man ser tilskuertall tett oppunder 100.000-tallet når rivalene i Vest-Bengal braker sammen.
Akkurat som Japan og Kina er blitt oppdaget og verdiutforsket av europeiske toppklubber, spår mange fotballanalytikere at det kun er et tidsspørsmål før hvite menn - fortrinnsvis de tidligere koloniherrrene - seiler inn for fullt på det indiske subkontinentet. Ikke bare er India blant verdens mest fremadstormende økonomier med en voksende, kjøpesterk middelklasse og stødig velstandsvekst, men også tette kulturelle bånd til Europa og Storbritannia (6% av befolkningen er av indisk, pakistansk eller bangladeshisk avstamning) taler for at den latente Premier League-interessen er langt større i India enn hva tilfellet er lenger øst i Asia. La oss heller ikke glemme at India er vesentlig mer vant til engelsk språk enn i Japan og Kina. I tråd med økende velstand, kjøpekraft og levestandard tyder alt på at fokuset på fritidssysler skyte i været. Og det er heller ingen grunn til den lokale fotballen ikke vil nyte godt av de økonomiske oppgangstidene.
Som et forvarsel er allerede den profesjonelle circketligaen, Indian Premier League, i gang med å sette nye standarder for event-management, profesjonalitet og organisasjon, for ikke å nevne spillerlønninger: engelske, sørafrikanske og australske stjerner lokkes med gasjer i millionklassen (dollar, netto) for 3 måneders gjesteopphold.
Derfor er det grunn til å tro at verdens mest populære sport, og spesielt Premier League, vil eksplodere i India over de neste årene. Og med TV-rettigheter, internettvarianter, supporterutstyr og pre-season tours som enorme melkekuer, er India et land som ikke skal undervurderes, men utforskes og respekteres. A-landslaget vil naturligvis nyte godt av den generelle medvinden.
Sentralt til å skape Asia-blest rundt en europeisk klubb er å hente spillere fra landet der man ønsker å knytte til seg nye (pengeinnbringende) venner. Mange vil huske Hidetoshi Nakata som fikk tusenvis av japanere til å pilegrimsreise til den vesle byen Perugia etter hans Serie A-overgang i 1998. Innen kort tid hadde Perugia supporterutsalg i Tokyo og shuttlebus-trafikk fra Roma, Firenze og Milano, spesialfikset for Nakata-gira japanere, til hjemmekamper (og treninger!). Britiske klubber (blant andre) har i mange år kjøpt kinesiske, koreanske og japanske spillere av ymse kvalitet, fortrinnsvis som en del av en "Asia-strategi". For det en ingen tvil om at et nasjonalt innslag fra titternasjonene spriter opp interessen fra innbitt til manisk.
Og det er nettopp av denne årsaken av India kun er blitt halvhjertet utforsket av europeiske klubber. Det har rett og slett ikke eksistert spillere av kvalitet som kan booste en tung India-satsing. Baichung Bhutia er anerkjent som Indias beste spiller i moderne tid. 33-åringen er superstjerne i hjemlandet, vant nylig et slags Big Brother-opplegg og går aldri uforstyrret gjennom Kolkatas gater. I europeisk målestokk er Bhutia kun en kuriositet; for ti år siden - i hans beste alder - tilbrakte han et år i engelske Bury uten å markere seg nevneverdig. Likevel refereres den lite glamorøse angriperen fra Sikkim-provinsen, ved foten av Himalayafjellene, som "guds gave til indisk fotball". Cardiff-spissen, Michael Chopra, en respektert Championship-spiller, er også av indisk opprinnelse (hans far er indier), men Chopra eier verken kunnskap om indisk språk eller kultur, og er således verdiløs i henhold til en "India-strategi" - han er ikke en skikkelse folket kan relatere til. Ellers finnes det flere unge britiske spillere (youth, reserves) med asiatisk blod, men det er lite trolig at disse vil nå Premier League-standard i umiddelbar fremtid.
Enter Harmeet Singh. Riktignok er Vålerenga-gutten født i Norge, men til gjengjeld er han en praktiserende sikh, har viten om sitt morsmål og kjenner kulturen fra Punjab og det nordlige India. Og ikke mindre avgjørende: Harmeet Singh er - i følge min research og oversikt - den beste spilleren, muligens noensinne, men i alle fall i aktivitet, av fullblodig indisk opprinnelse. Det vil altså si, og la oss ikke undervurdere: Harmeet Singh er den fremste fotballspilleren med herkomst fra en nasjon som teller mer enn 1 milliard mennesker, altså omkring en femtedel av verdens befolkning.
Jo, kan gjerne være at Singh på sikt kan etablere seg som en glimrende A-landslagsspiller for Norge, men hans innvirkning i en indisk kontekst vil bre seg langt utover en lederskikkelse på og utenfor gresset. Med den besettende fotballgalskapen som er i ferd med å vekkes i India, vil en ung, oppegående, skolert og kvalitativt sterk fotballspiller fra en europeisk liga utløse et skred av positive synergier, både sportslige og kommersielt. Premier League-klubber vil umiddelbart banke på VIF-døra, endelig har man funnet profilen som rettferdiggjør en India-strategi uten å forsake sportslige prinsipper (man vil ikke oppnå den samme effekten om Singh skulle velge A-landslagsspill for Norge, da vil han bli møtt med samme skepsis som de asiatiske cricketspillerne som velger England fremfor sine foreldres hjemland).
Vålerenga kan også nyte godt av om Singh skulle vrake Norge for India. Så vidt meg bekjent er ingen grunn til at Internett-rettighetene til VIF-kampene kan selges til utlandet, og når man ser hva slags hysteri middelmådige Bhutia og sportslig sett svake seriekamper vekker i befolkningen, er det slett ikke umulig at flere hundretusen indiere ville betalt noen dollar for å se landslagets store stjerne spille seriefotball i Norge (eller, enda bedre: Premier League). Akkurat etter samme mønster som publikumet i det Fjerne Østen bredbåndsfølger sine egne i Europa, er nivået gjerne sekundært i den multimediale dyrkingen av Asias store sønner (Sheffield United for eksemple er blant de mest populære klubbene i Kina, på grunn av klubbens klare tilstedeværelse i landet).
Harmeet Singh kommer selvsagt til å behandle et eventuelt A-landslagsoppkall etter sitt eget ønske. Den Oslo-fødte er like velkommen til å representere sitt fødeland som Ola, Per og Pål, men min indre analytiker sier at gutten lar en enorm sjanse løpe fra seg om han velger bort India. Den asiatiske nasjonen skriker ut etter et sitt "Ballywood" (du hørte uttrykket først her), og veien til ikonstatus (og en lukrativ karriere i en stor europeisk liga!) - med heltedyrking, sponsoroppdrag, profilering, eksponering og alt annet snadder som hører med - er paradoksalt nok kortere med landslagsspill for en utviklende gigantnasjon som ranker 132 på FIFA-barometeret enn for smådaue Norge. Litt tabloid: her står valget mellom å bli Indias Beckham eller en evig NFF-disippel.
Og helt realistisk, store mesterskap vil han neppe vinne uansett hvilken nasjon han velger å representere.
Småsprøtt, kanskje, for landslagsspill for Bob Houghtons India kan være en prøvelse i tålmodighet for en norskfødt. Organisasjon, logistikk og anlegg er neppe av samme standard som forventes ved nordligere breddegrader, men pionerrollen byr alltid på utfordringer.
Twitter: @tkkarlsen
Videoblogg: Terry vs Bridge, Portsmouth, Skjerfmote + Konkurranse
Mer uformell fotballprat - om mer eller mindre aktuell problematikk, her i dagens videoblogg.
Parhest og programleder er TV2-kameramann/journalist i London, Ole Magnus Storberget. Hedmarkingen er ikke bare ansvarlig for produksjon og regi, men står forøvrig bak en skremmende bra Premier League-blogg som også finnes under TV2-parasollen. De som ikke sjekker den ut går glipp av noe ganske unikt.
Klipp 1: John Terry vs Wayne Bridge. Såpeoperaen som har tapetsert avisspaltene de siste ukene. I ettermiddag kommer synder mot offer face-to-face på Stamford Bridge. Klimaks for mange, men merker jeg nesten ikke kunne bry meg mindre om denne legeromanen, og alle andre fremtidige epos som omhandler fotballspillere, løse damer, bling og sex. Storbergets nysgjerrighet virker fortsatt tent. Deler du mitt syn?
Klipp 2: Portsmouth FC er offisielt satt under administrasjon, eller på bedre norsk: begjært seg selv konkurs. Klubben trekkes 9 poeng fra en ellers fattig uttellingspott denne sesongen; Pompey er i realiteten et Championship-lag. Oversatsing har sin pris, og kanskje sørkystklubben kun er et av flere lag i rekken. Sjangler endelig fotballen ut av sin fulle sjømannsrus? Utrykk dine fotballøko-tanker i kommentarfeltet.
Klipp 3: Manchester-mote. Vi kikker, tar og føler på fashionrekvisittene som preger vintergata i Manchester. Mancini-skjerfet kontra Anti-Glazers. På rent Barne TV-vis demonstrerer jeg i lynkursform hvordan Mancini knyter sitt legendariske City-skjerf på sin sofistikerte dandymåte. Vi runder av med en uhøytidelig konkurranse (Storberget sin idé!), der de nevnte skjerfene kan dukke opp i en postkasse nær deg, hvis du løser den noe småabsurde og googlesikre oppgaven.
NB! den helproffe epost-adressen som på klassisk innkjøringsproblemvis halvveis forsvant under TV2SPORTEN-banneret leses: hanlignerpaa@hotmail.com


